Ankelovertråkk: Symptomer, behandling og effektiv rehabilitering – slik blir du helt bra

Ankelovertråkk er en av de aller vanligste skadene innen både idrett og hverdagsliv. Faktisk rammer det mellom 0,2–2 % av befolkningen hvert år, og står for rundt 5 % av alle henvendelser på legevakt. Likevel er dette en skade mange undervurderer – både i alvorlighet og i behovet for riktig oppfølging.

Som kiropraktor ser jeg dette ofte, og selv de “enkle” overtråkkene kan gi varige plager dersom ankelen ikke får riktig belastning og rehabilitering. Ny forskning viser at det ikke finnes noe som heter et helt enkelt overtråkk, og at kroppen ofte trenger mer veiledning enn mange tror for å unngå fremtidige skader.

I dette innlegget får du:

• En forklaring på hvorfor overtråkk skjer

• Hva som faktisk skjer inne i ankelen

• Hvorfor noen aldri blir helt bra

• Hvordan du bør testes

• Og viktigst: hva som gir best rehabilitering

Hvorfor skjer ankelovertråkk?

De fleste overtråkk skjer når foten ruller innover (inversjon). Det er flere årsaker til at akkurat denne bevegelsen er så sårbar:

1. Anatomien gir mindre “sikkerhet” innover

Den ytre ankelknoken (laterale malleol) er lengre og beskytter foten bedre mot å rulle utover. Den indre ankelknoken (mediale malleol) er kortere – derfor er det lettere å trå over innover.

2. Liten margin for feil

Under gange har du bare 5 mm klaring mellom foten og bakken i svevfasen. Selv små ujevnheter kan skape uventet belastning.

3. Forsinket muskelrespons

Peroneus-musklene (de som hindrer foten fra å vingle ut) reagerer ofte for sent eller for svakt hos personer som har hatt tidligere overtråkk.

4. Tidligere skader øker risikoen dramatisk

Har du hatt en overtråkk før, har du dobbelt så høy risiko for å få en ny.

Hva skjer egentlig inne i ankelen?

Når foten ruller innover går det ofte utover:

• ATFL (Anterior talofibulare ligament) – skades i ca. 80% av tilfellene

• CFL (calcaneofibulære ligament) – skades ved større overtråkk

Men nyere forskning viser at det ofte er mer som skjer:

1. Hevelse endrer muskelkontroll

Hevelsen etter et overtråkk kan redusere muskelaktiveringen i leggen, spesielt soleus – og det påvirker stabiliteten.

2. Hjernen får dårligere sensorisk informasjon

Skadde ligamenter “melder dårligere fra” til hjernen. Det kalles deafferentasjon, og kan gi redusert balanse og dårligere leddkontroll.

3. Bevegelsesmønsteret endres

Mange begynner å gå mer på utsiden av foten og med mindre bevegelse i ankel og hofte. Det gir større belastning og øker risikoen for nye skader.

Hvorfor blir noen aldri helt bra?

Rundt 20–50 % får chronic ankle instability (CAI), som viser seg som:

• “Giving way”-følelse

• Gjentatte overtråkk

• Residiverende smerter

• Redusert funksjon ett år eller mer etter skaden
  Presentation%20Slides-27

Over tid kan dette utvikle seg til post-traumatisk artrose, som faktisk står for 70–90 % av all ankelartrose.

Hvordan bør ankelen undersøkes?

Et godt ankeloppsett består av mer enn å kjenne litt rundt ankelen. Forskningen anbefaler:

1. Undersøkelse for brudd – Ottawa Ankle Rules

Gir svært høy sensitivitet (>99%).

2. Testing av ligamentene

3. Screening for syndesmoseskade

Ca. 20 % av alle “vanlige overtråkk” er egentlig høyankelskader.

4. Funksjonelle tester

Dette gir et klart bilde av hva som faktisk er skadet – og hvor rehabiliteringen må starte.

Rehabilitering – nøkkelen til å bli helt bra

Rehabilitering reduserer risikoen for nye skader med 50 %

Ankelen trenger belastning for å gro riktig. Unngår man belastning, mister ligamentene både styrke og stivhet.

De viktigste prinsippene:

1. Tidlig, kontrollert belastning

Ligamenter responderer best på progressive drag-/tensile loads.

2. Gjenopptrening av bevegelseskontroll

• Propriosepsjon (Leddsansen)

• Balanse

• Variasjon i bevegelse (ikke rigid og forutsigbar gang)

3. Styrketrening i flere plan

4. Fokus på ankelens “rockers”

Når bør du oppsøke hjelp?

Du bør ikke vente dersom du:

• Har vedvarende smerter mer enn 2–3 uker

• Opplever “gir etter”-følelse

• Sliter med balanse eller stivhet

• Har hevelse som ikke gir seg

• Ikke klarer å belaste fullt

• Mistenker syndesmoseskade (smerter høyere opp på leggen)

Riktig undersøkelse og målrettet rehabilitering gjør enorm forskjell – og kan forhindre at en “enkel” skade blir starten på mange år med plager.

Oppsummering

Et ankelovertråkk er sjelden bare et lite overtråkk. Ligamenter, muskler, nervesystem og bevegelsesmønster påvirkes – og uten riktig belastning og progresjon kan det føre til langvarige plager og økt risiko for artrose.

Den gode nyheten:
Med riktig veiledning og treningsprogram viser forskningen at du kan halvere risikoen for nye skader og komme tilbake til full funksjon.

Referanseliste

1. Golanó P, et al. Anatomy of the ankle ligaments: a pictorial essay. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2010;18(5):557-69.

2. Peña Fernández M, et al. Centre of Rotation of the Human Subtalar Joint Using Weight-Bearing Clinical Computed Tomography. Sci Rep. 2020;10:1035.

3. Medina McKeon JM, Hoch MC. The Ankle-Joint Complex: A Kinesiologic Approach to Lateral Ankle Sprains. J Athl Train. 2019;54(6):589-602.

4. Jastifer JR, Gustafson PA. The subtalar joint: biomechanics and functional representations in the literature. Foot (Edinb). 2014;24(4):203-9.

5. Sethi PK. The foot and footwear. Prosthetics and Orthotics International. 1977;1:173-82.

6. Lamb SE, et al. Lancet. 2009;373(9663):575-81.

7. Gribble PA, et al. Br J Sports Med. 2016;50(24):1496-1505.

8. Fong DT, et al. A systematic review on ankle injury epidemiology. Sports Med. 2007;37(1):73-94.

9. Konradsen L. Factors Contributing to Moderate and Severe Injuries of the Ankle. J Electromyogr Kinesiol. 2002;12(3):199-203.

10. Kobayashi T, et al. Risk factors of ankle sprain. Sports Health. 2016;8(2):190-3.

11. Delahunt E, Remus A. Risk factors for ankle sprain. J Athl Train. 2019;54(6):611-16.

12. Fong DT, et al. Biomechanics of ankle sprain. Sports Med Arthrosc Rehabil Ther Technol. 2009;1:14.

13. Fong DT, et al. Kinematics of ankle inversion sprain. Am J Sports Med. 2009;37(4):822-7.

14. Li Y, et al. Pre-injury movement patterns in ankle sprain. J Sport Health Sci. 2019;8(5):494-502.

15. Mok KM, et al. Inversion velocities in ankle sprain. Am J Sports Med. 2011;39(7):1548-52.

16. Verhagen EA, et al. The effect of proprioceptive training on recurrence rate. Br J Sports Med. 2005;39(2):111-5.

17. Hertel J, Corbett RO. Chronic ankle instability. J Athl Train. 2019;54(6):572-88.

18. Wells B, et al. Edema and functional outcomes after ankle sprain. Int J Sports Phys Ther. 2019;14(3):445-58.

19. Palmieri RM, et al. Effect of joint effusion on neuromuscular control. Br J Sports Med. 2004;38(1):26-30.

20. Klykken LW, et al. Reflex responses after ankle joint distention. J Athl Train. 2011;46(3):263-9.

21. Kirby KA. Foot biomechanics in chronic instability. J Am Podiatr Med Assoc. 2001;91(9):465-87.

22. Roemer FW, et al. MRI findings in lateral ankle sprain. Am J Sports Med. 2014;42(7):1549-57.

23. Taga I, et al. Osteochondral lesions in ankle sprains. Am J Sports Med. 1993;21(1):120-6.

24. Bischof JE, et al. Syndesmosis biomechanics. J Biomech. 2010;43(13):2561-6.

25. Abassi M, et al. Dorsiflexion range post–ankle sprain. Phys Ther Sport. 2019;38:30-35.

26. Doherty C, et al. Altered movement patterns post-sprain. J Orthop Sports Phys Ther. 2015.

27. Son SJ, et al. Gait alterations in chronic instability. J Athl Train. 2019;54(6):684-97.

28. Kim H, et al. Landing mechanics in CAI. Scand J Med Sci Sports. 2019;29(8):1130-40.

29. Morais B, et al. Pain levels as fracture indicator. Injury. 2021;52(4):1017-22.

30. Netterström-Wedin F, Bleakley CM. Syndesmosis diagnosis. Phys Ther Sport. 2021;49:214-26.

31. Guerra-Pinto F, et al. Anterolateral drawer test. J Foot Ankle Surg. 2018;57(6):1087-91.

32. Krahenbuhl N, et al. Assessment of subtalar instability. J Orthop Res. 2019;37(4):921-6.

33. Tampere T, D’Hooghe P. Pivot shift mechanism in ankle injuries. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2020.

34. Hagemeijer NC, et al. Syndesmosis instability thresholds. Injury. 2020;51(11):2703-9.

35. Powden CJ, et al. WB lunge test reliability. Man Ther. 2015;20(4):524-32.

36. Rohner-Spengler M, et al. Figure-of-eight edema measurement. J Orthop Sports Phys Ther. 2007;37(4):199-205.

37. Kelln BM, et al. Strength testing reliability. J Sport Rehabil. 2008;17(2):160-70.

38. Mentiplay BF, et al. Reliability of strength assessments. PLoS One. 2015;10:e0140822.

39. Fernandes R. Healing response in soft tissue. BMJ Case Rep. 2011.

40. Benjamin M, Ralphs JR. Mechanosensing in soft tissues. J Anat. 1998;193:481-94.

41. Baar K. Mechanotherapy principles. Sports Med. 2017;47(Suppl 1):5-11.

42. Wang T, et al. Mechanotransduction in ligaments. J Orthop Res. 2018;36(2):566-75.

43. Maeda E, Ohashi T. Mechanical stress and cell behaviour. Biochem Biophys Res Commun. 2015;465:281-6.

44. Glasgow P, et al. Framework for soft tissue rehab. Br J Sports Med. 2015;49(5):278-9.